Epigastrisk brokk

Epigastrisk brokk er et primært brokk der midten av åpningen ligger i midtlinjen, mellom navlen og nedre spiss av brystbenet (processus xiphoideus). Brokket deles inn etter diameteren på åpningen: små (0–1 cm), middels (over 1 opptil 4 cm) og store (over 4 cm).

Det finnes to hovedhypoteser om dannelse av epigastrisk brokk; den første handler om bukveggsfett som trykkes ut ved de sentrale blodkarene, mens den andre handler om endret oppbygging av fiber i bindevevet. Noen mener at begge hypoteser er tilstede samtidig, samt at arvelig kvalitet av bindevev og økt trykk i bukhulen delvis også forklarer brokkdannelsen. Mulige risikofaktorer er overvekt, graviditet, rectus diastase og arvelig svakt bindevev.

Innhold i brokksekken (utposingen) er fettvev utenfor bukhinnen som buler ut særlig ved forhøyet trykk i buken. Selve brokkåpningen er ofte mindre enn den visuelle brokksekken med innholdet. Antall operasjoner for epigastrisk brokk er omtrent likt hos menn og kvinner. Flest opereres i alderen 51–70 år hos menn og 41–50 år hos kvinner.

Det er ikke uvanlig at pasienter har gått i mange år med epigastrisk brokk før de oppsøker lege. Epigastrisk brokk kan øke i størrelse over tid. Brokk uten plager kan likevel trygt følges med «se og vent». Det er ofte fett som ligger i brokksekken, men det er muligheter for at bukhinnen og tarm også er til stede.

Hos de sistnevnte gir dette i sjeldne tilfeller symptomer som tarmslyng med utspilt mage, romling, smerter, kvalme og oppkast. Noen pasienter finner brokket sjenerende og ønsker behandling av kosmetiske årsaker. Dersom innholdet i brokksekken fester seg i klem, som for øvrig er sjeldent, er det nødvendig med øyeblikkelig hjelp.

Epigastrisk brokk påvises som regel ved klinisk undersøkelse alene. Ultralyd eller CT brukes hvis det er tvil.

Epigastrisk brokk er i utgangspunktet sjelden farlig, men brokket kan føre til at tarm går over i brokkåpningen og i verste fall gi tarmslyng. Det finnes mange personer med et lite epigastrisk brokk som lar det forbli ubehandlet. Pasienter med tydelige plager av sitt brokk kan være aktuell til operasjon om spesialisten mener dette.

Dersom brokket ikke egner seg for operasjon, kan man få tilpasset et brokkbind for å minske plager. Brokkbind kan kjøpes og få tilpasset hos bandasjist. Finnes det grunnlag for operasjon etter vurdering hos spesialist, kommer valg av metode til å bli diskutert.

Nett eller ikke nett?

Internasjonale retningslinjer anbefaler nett ved operasjon for epigastrisk brokk for å redusere risikoen for at brokket kommer tilbake. Nettet øker ikke risikoen for sårinfeksjon eller langvarige smerter. For åpninger under 1 cm er dokumentasjonen svakere, og sutur kan da vurderes i samråd med pasienten. Ved sutur anbefales langsomt oppløselig eller ikke-oppløselig tråd.

Ved åpen operasjon anbefales et flatt, permanent nett lagt mellom bukhinnen og muskelhinnen (preperitonealt), ikke inne i bukhulen. Ferdigformede nett-«patcher» inne i bukhulen gir flere komplikasjoner og er dyrere. Åpningen lukkes over nettet, og nettet bør gå minst 3 cm utenfor kanten av åpningen (2 cm ved de minste brokkene). Hvis nettet festes, brukes ikke-oppløselig tråd. Operasjonen kan gjøres i lokalbedøvelse eller narkose. Valget tas sammen av pasient, kirurg og anestesilege.

Residivfrekvensen etter operasjon for epigastrisk brokk er ca. 5 % av tilfellene. Bruken av nett har økt siden man i studier viser signifikant redusert residivfrekvens av brokk ved bruk av nett (2,4 %) sammenlignet med primær lukking (9,8 %).

Åpen operasjon

Åpen operasjon for små defekter gjennomføres ved å snitte en liten åpning over defekten. Det vil kunne dannes arr etter slike inngrep. Nett er som regel lagt innenfor bukveggens bindevev og festet deretter med sting. Operasjonen kan gjennomføres i lokal bedøvelse, men vil i de fleste tilfeller gjennomføres i full narkose. Operasjonen gjennomføres som dagkirurgi.

Laparoskopisk operasjon (kikkhull)

Det er absolutt mulig å gjennomføre kikkhullsoperasjon for epigastrisk brokk. Dette innebærer åpning på 3 steder ute på venstre side av abdomen. For små brokk som ikke er resultat av tidligere operasjoner velges vanligvis åpen teknikk med gode resultater. Kikkhullsoperasjon gir lavere risiko for sårinfeksjon, men noe høyere risiko for tarmskade. Metoden anbefales vurdert ved store brokk (over 4 cm), flere brokkåpninger, overvekt eller økt risiko for sårkomplikasjoner. Brokk over 4 cm behandles som arrbrokk. Åpningen bør lukkes, og nettet legges utenfor bukhulen der det er mulig, med minst 5 cm overlapp. Operasjonen gjennomføres med pasienten under full narkose og som dagkirurgisk prosedyre.

Som ved alle kirurgiske inngrep kan det oppstå komplikasjoner. Komplikasjoner etter planlagt operasjon er sjeldne (ca. 3,5 %). I et nasjonalt dansk materiale med 6783 operasjoner for navle- og epigastrisk brokk ble 5,9 % lagt inn igjen, oftest på grunn av sårinfeksjon, smerter eller blodansamling. 0,3 % ble operert på nytt innen 30 dager.

1. Blødninger forekommer i under 1 % av tilfellene. Om blødninger inntreffer, kan ny operasjon være nødvendig.
2. Infeksjoner forekommer i 1–7 % av tilfellene, hovedsakelig hos pasienter operert for akutt inneklemt brokk. Ekskluderes disse, er infeksjonsfrekvensen under 1 %.
3. Langvarige smerter forekommer hos 3–6 % av pasientene, primært der operasjonen er gjort med sutur av brokkåpningen.
4. Serom (væskeansamling i brokksekk) forekommer i 3–10 % av tilfellene, men mindre hos de som blir operert med åpen teknikk.

Ved større brokk anbefales det bruk av brokkbind den første tiden etter inngrepet. Det er anbefalt å ikke gjennomføre tyngre, belastende aktiviteter eller tung løft de første 4–6 ukene etter operasjonen. Pasienten må gjerne stå oppreist og gå når anestesi er ut av kroppen. Inngrepene kan gi moderate/sterke smerter, og særlig intense smerter de første dagene etter inngrepet.