Lårbrokk

Lårbrokk går fra buken og ned til låret med brokkåpningen som ligger på innsiden av femoralvenen i lysken. Hos lårbrokk-pasienter er det en svikt i innerste muskel/bindevevslaget (transversalis fascia), og brokksekkens innhold består hovedsakelig av fettvev med eller uten tarm.

Lårbrokk forekommer mest hos middelaldrende/eldre personer med økt hyppighet hos damer enn hos menn (lårbrokk utgjør ca. 30 % av alle brokktilfellene i lysken hos damer versus ca. 2 % hos menn). Årsakshypotesen til økt hyppighet hos damer er at gravide kvinner får økt buktrykk i tredje trimester slik at vevet rundt femoralkanalen blir mykt, som gir økt risiko for utvidelse av åpningen ned mot femoralkanalen. Hos 50 % av lårbrokktilfellene hos menn finnes det også lyskebrokk, men samme sammenheng finnes ikke hos damer (under 2 %).

Pasienter med lårbrokk opplever noe smerter og ubehag med samtidig en kul (utposing) i området. Ettersom dette dreier seg om en relativt liten åpning som er i klem av lyskebåndet, oppstår oftere strangulering av brokksekkinnholdet enn ved vanlig lyskebrokk. Opp til 45 % av pasientene får inneklemt brokk, som kan føre til mageplager og ikke nødvendigvis plager i lysken.

CT og MR er derfor gode metoder til å diagnostisere lårbrokk. Diagnostisering av lårbrokk ved hjelp av ultralyd har vist 100 % presisjon og nøyaktighet i kliniske studier.

Siden akutt inneklemt lårbrokk har relativt høy dødelighet, bør lårbrokk generelt opereres før en akuttsituasjon oppstår. Hvis man er usikker på brokket sitt, bør man oppsøke spesialist for diagnostisering og eventuell behandling.

Laparoskopisk (kikkhull) operasjon (TEP)

Med samme tilnærming som ved vanlig lyskebrokk kan lårbrokk bli reparert ved kikkhullsmetoden. Denne metoden gir mindre smerter, og pasientene kommer fortere tilbake til dagligdagse aktiviteter enn ved åpen operasjon. Kikkhullsmetoden er den foretrukne metoden. I situasjoner som (akutt) inneklemt lårbrokk kan det være nødvendig å bruke åpen metode.

Åpen operasjon

Åpen teknikk har vært den tradisjonelle metoden for lårbrokk (først beskrevet i 1879). Denne klassiske teknikken baserer seg på at brokkinnholdet dyttes tilbake i buken og kirurgen blokkerer åpningen med ligamenter i området (ileopubic tract og Cooper's ligament). I de senere årene har kunstig nett vært brukt til å styrke reparasjon slik som ved vanlig lyskebrokk.

Nett eller ikke nett?

Spørsmålet om man skal bruke kunstig nett eller ikke har vakt mye interesse og er besvart i store metastudier publisert i Cochrane-databasen. Her ble det konkludert at bruk av kunstig nett etter all sannsynlighet minsker smerter etter operasjon, minsker residivfrekvensen av nytt brokk og fører til noe kortere restitusjonstid sammenlignet med operasjoner uten kunstig nett. Derimot fører operasjon uten nett til mindre dannelse av serom. Ved operasjon av akutt inneklemt lårbrokk med økt infeksjonsfare skal ikke nett brukes.

Det kan oppstå komplikasjoner ved alle kirurgiske inngrep, og ved lårbrokk frykter man de samme komplikasjonene som ved lyskebrokk. De hyppigste komplikasjonene kirurgene frykter i denne sammenheng er:

1. Blødninger. Blødninger oppstår heldigvis sjelden, og ved laparoskopisk metode har det vært rapportert større blødninger i 0,08–0,4 % av tilfellene.
2. Infeksjoner forekommer sjeldent, antatt forekomst er i 0,07 % av tilfellene. Det gis ikke profylaktisk antibiotikabehandling før eller etter lyskebrokkoperasjoner, men dersom det konstateres en infeksjon behandles selvfølgelig denne.
3. Langvarige smerter etter inngrepet. I svenske brokkregisteret fant man at 30 % av pasientene (n=1643) etter lyskebrokkoperasjon med åpen metode opplevde smerter i ytterligere 2–3 år. Seks prosent hadde så sterke smerter at det hemmet deres daglige liv. Forekomst av langvarige smerter etter laparoskopisk teknikk er heldigvis lavere.
4. Serom/hematoma (væske-/blodansamling i brokksekk) forekommer sjelden, prevalensen er 0,03–12 % av tilfellene. Oppleves som en hevelse i operasjonsområdet og ligner på et klassisk brokk. Heldigvis blir serom bedre uten behandling etter noen uker.

Det er anbefalt at man ikke skal foreta tung aktivitet eller løfting de første 2–4 ukene etter operasjonen. Etter at narkosemidlene er ute av systemet kan pasienten stå oppreist og gå med det samme. Inngrepene gir lite smerter, men noen smerter må man påregne de første dagene. En elektronisk resept på smertestillende blir skrevet ut og kan hentes ut på alle apotek dersom smertene blir for store.

Etter inngrepet bør pasienten være oppe og gå, bevege seg og gjennomføre vanlige dagligdagse gjøremål uten tunge løft. Operasjonsområdet tåler hoste og press ved toalettbesøk. Ved hoste kan det være gunstig å støtte med hånden mot operasjonsområdet for å minske smerter og trykk. I de første to ukene er det anbefalt å gå turer — gjerne korte turer som forlenges etter hvert. Etter 2 uker kan man begynne å jogge og sykle. Vanlig aktivitet tas opp så snart pasienten kjenner seg klar. Hvis komplikasjon oppstår kan dette opplegget bli forandret i samråd med behandlende spesialist.