Idrettsbrokk

Idrettsbrokk («sportsmansbrokk»), også kjent som Gilmores lyske, ble først beskrevet i 1980 av Dr. OJ Gilmore. Idrettsbrokk er misvisende fordi det ikke finnes et reelt brokk med brokksekk. Pasienter med idrettsbrokk har ensidige og vedvarende lyskesmerter. Årsaken er ukjent, men trolig sammensatt og involverer flere faktorer. Fibrer fra rectus-muskelen, internal oblique, transversalis (conjoint tendon) og external oblique danner pubic aponeurose. Idrettsbrokk er definert som skade på pubic aponeurose og/eller feste av fascia til skambeinet (symfysen).

Det finnes to mulige forklaringer på hva som forårsaker idrettsbrokk: 1) Forstyrrelse eller skade på ovennevnte strukturer, eller 2) defekt i transversalis fascia som fører til svakhet slik som ved lyskebrokk. En ledende hypotese er en ubalanse mellom relativt svak bukmuskulatur og sterke adduktorer. Den gir økt belastning på lyskekanalens vegg ved gjentatte vridninger, spark og retningsendringer. I én studie fant man svekket bakvegg i lyskekanalen hos 85 % av de opererte, oftest skade på fascia transversalis.

Det er usikkert hvor hyppig tilstanden er. Omkring 5 % av alle idrettsskader er relatert til lyskeskader, og lyskesmerter står for 10 % av alle henvendelser ved spesialiserte idrettsklinikker. Lyskeskader står for rundt 5 % av alle skader i fotball, og det er særlig utøvere innen fotball, ishockey og rugby som er spesielt utsatt. Over 90 % av pasientene er menn. Det kan skyldes forskjeller i bekkenanatomi, muskelstyrke og hvilke idretter som drives, men dette er ikke avklart.

De senere årene stilles diagnosen oftere også hos mosjonister. Det skyldes trolig økt kjennskap til tilstanden, bedre diagnostikk og at flere i alle aldre driver idrett. Tilstanden har mange navn, blant annet athletic pubalgia, sportsman's hernia, Gilmores lyske, hockey groin syndrome, footballer's groin og inguinal disruption. Osteitis pubis er en egen tilstand og en viktig differensialdiagnose.

Konservativ behandling med hvile og strukturert opptrening skal forsøkes først. Hvis plagene ikke bedres etter minst tre måneder, kan operasjon være aktuelt. Etter operasjon kommer 80–95 % tilbake til tidligere aktivitetsnivå.

Karakteristiske symptomer er gradvis økende smerter i nederste del av magen samt i musklene som drar låret inn til midtlinjen (adductor). Det vanlige forløpet er at smertene forsvinner ved hvile, men at de dukker opp igjen ved oppstart av fysisk aktivitet. Smertene kommer som regel gradvis, men kan også starte plutselig etter en rivefølelse under aktivitet. Tidlig i forløpet kjennes de etter eller mot slutten av treningen. Senere kommer de tidligere i økten, og til slutt ved løping og i hverdagen.

Plagene er vanligvis ensidige, men kan stråle til motsatt side og til pungen. Smertene vil ofte kunne fremprovoseres ved spesielle bevegelser som f.eks. rask fartsøkning, rask vridning, snu-bevegelser eller spark. I tillegg kan noen få økte smerter ved hoste, nysing eller ved situps (ved økt trykk i bukhula). Smertene kan stråle ned til adductor-musklene, perineum, innsiden av låret og til pung/testikkel.

Idrettsbrokk er en klinisk diagnose. Ingen enkelt bildeundersøkelse kan bekrefte eller utelukke tilstanden, og de fleste pasienter har normale bildefunn. MR av bekkenet med vekt på symfysen er mest sensitiv. Den kan vise skade på det felles festet for rectus abdominis og adduktorene, eller ødem i skambeinet, men funnene er ikke spesifikke. Dynamisk ultralyd kan vise svakhet i bakveggen av lyskekanalen, men det samme ses hos idrettsutøvere uten plager. Bildediagnostikk er derfor først og fremst nyttig for å utelukke andre årsaker. Andre diagnoser må utelukkes, som vanlig lyske- eller lårbrokk, adduktorskade, strekk i rectus abdominis, FAI, osteitis pubis, bursitt, snapping hip og sykdom i urinveier eller kjønnsorganer. Hoften bør undersøkes, for eksempel med FADIR- og FABER-test.

Forebygging: Styrke- og bevegelighetstrening med vekt på kjernemuskulatur, oppvarming og idrettsspesifikk teknikk er anbefalt. Dokumentasjonen for effekt er begrenset.

Konservativ behandling består som regel av 6–8 ukers relativ hvile med smertestillende og betennelsesdempende medikamenter, is og varme. Deretter følger et seks ukers opptreningsprogram med gradvis retur til idrett. Opptreningen starter med tøying av adduktorene og kjernestabilitet. Så kommer eksentrisk styrketrening av skrå og rette bukmuskler og adduktorer, og til slutt idrettsspesifikke øvelser. Hele forløpet kan ta to til tre måneder.

Ultralydveiledet injeksjon kan vurderes, men dokumentasjonen for effekt er begrenset. Operasjon bør vurderes når konservativ behandling ikke har ført frem etter minst tre måneder. Prinsippet er å avlaste unormalt strekk i lyskekanalen og forsterke bakveggen. Åpen og laparoskopisk teknikk har omtrent lik effekt, men laparoskopi gir som regel raskere retur til idrett.

Flere typer operasjoner har vært brukt ved idrettsbrokk. Operasjon skal ikke utføres før en konservativ behandling har vært utprøvd.

Åpen operasjon: Ved åpen operasjon åpnes huden over lyskekanalen. Målet er å reparere/stramme festet på rectus abdominis som festes til symfysen, samt å stabilisere overgangen mellom conjoint senen og rectus abdominis-muskelen. Dette fører til en oppstramming av den bakre veggen av lyskekanalen og dermed en bedring av symptomer etter en gitt tid.

Laparoskopisk (kikkhull) operasjon: Fordelen med laparoskopisk tilnærming er raskere tilhiling som fører til at idrettsutøvere kommer raskere tilbake. Operasjonen gjennomføres slik som ved lyskebrokk, med innleggelse av kunstig nett bak lyskekanalen som fører til forsterking og oppstramming av området.

Det kan oppstå komplikasjoner ved alle kirurgiske inngrep, og ved idrettsbrokk frykter man de samme komplikasjonene som ved lyskebrokk. Tallene under er hentet fra lyskebrokkoperasjoner — egne tall for idrettsbrokk er sparsomme.

1. Blødninger oppstår heldigvis sjelden. Ved laparoskopisk metode har det vært rapportert større blødninger i 0,08–0,4 % av tilfellene.
2. Infeksjoner forekommer sjeldent, antatt forekomst er 0,07 % av tilfellene. Det gis ikke profylaktisk antibiotikabehandling, men dersom det konstateres en infeksjon behandles denne.
3. Langvarige smerter er definert som smerter med mer enn 3–6 måneders varighet. I svenske brokkregisteret fant man at 30 % av pasientene etter lyskebrokkoperasjon med åpen metode opplevde smerter i ytterligere 2–3 år. Seks prosent hadde så sterke smerter at det hemmet deres daglige liv. Forekomst av langvarige smerter etter laparoskopisk teknikk er heldigvis lavere.
4. Serom/hematoma (væske-/blodansamling i operasjonsområdet) forekommer sjelden, prevalensen er 0,03–3,3 % av tilfellene. Oppleves som en hevelse i operasjonsområdet og ligner på et klassisk brokk. Heldigvis blir serom bedre uten behandling etter noen uker.